Castello har trist tapas, men deilig sangria på Sørengas solstripe

– Se!

Vennen min peker på en boks på bordet vårt. Den har tre knapper. Den ene har teksten «service», den andre «bill» og den siste «cancel».

– Dette er jo som å være på et fly. Man kan plinge etter en kabinansatt.

Og ja, denne restaurantopplevelsen viser seg å være en slags flytur.

Cross check and report. Fast setebeltene, folkens! Vi skal til Costa del Oslo, der solen steker, og der maten er mildt sagt interessant.

Vinmenyen er ikke så lang, men det er coctailmenyen. Sangria-menyen likeså. Jeg har bare erfaring med rød og hvit sangria, men på Castello kan jeg få hele syv varianter, alle i karaffel.

Oslo koker, og det føles helt riktig å gå for en karaffel med den hvite varianten. Den kommer fort og gjør akkurat det den skal. Kjøler oss ned, kvikker oss opp.

Dette er i hovedsak en tapasrestaurant, men de har slengt inn både pizza og burger på menyen. Her skal ALLE finne noe som frister.

Vi vil ha tapas. Restauranten anbefaler tre–fire retter pr. person. De har mange klassikere, som patatas bravas, serranoskinke og albondigas (kjøttboller).

Men det er også mye rart her.

Som for eksempel retten Taste of France – miniburgere med chèvre – eller Trucha trufada – ørret med burrata og trøffelpuré.

Vi går heller for noen av klassikerne og retten som pryder de fleste koldtbord på 17. mai. Nei, ikke lakserull, men – trommevirvel – dadler i bacon!

Et stykke entrecôte er noe overstekt, men fortsatt godt og absolutt det beste vi får servert av tapasrettene.

Ovnsbakte poteter – patatas barvas – har en søt og noe syrlig tomatsaus. Kombinasjonen med potet og majones er som vanlig god, selv om mengden majones er overdrevet. Her må vi skrape vekk mye for at det skal bli appetittlig.

Grillet asparges surret i serranoskinke er bra sommermat. De grillede paprikaene – pimientos de padron – er også gode. De er saltet godt, og de fleste har fått en fin stekeskorpe. Litt mer stekt kunne de vært, men det er pirk.

Resten av rettene er ganske skuffende. Det rare er at mye av det ser innbydende ut. Det er selvsagt forlokkende med turkise og lysegrønne serveringsfat, rucola, urter og biter med pasjonsfrukt.

Men det hjelper jo ikke med pynt når smaken ikke er god.

Bikini er spanjolenes navn på både badetøy og en sandwich med ost og skinke. Bikinien på Castello er butikkloff med pålegg kun på midten. Det smaker bare salt, men med en bismak av trøffel. Spekeskinken og manchegoen kjenner man ikke i det hele tatt.

– Dette er koldtbordet du får på 17. mai om du ikke er flink nok til å organisere, sier vennen min.

En tallerken med manchego bør jo være lett å få til. Man kan velge mellom manchego lagret i 6 eller 12 måneder. Vi går for den siste. Den smaker lite til å ha vært lagret så lenge. I tillegg får vi med et tørt kantstykke av osten.

Like skuffende er deres gambas – stekte kongereker med hvitløk og chili. Det viser seg å være kongereker i søt chilisaus. Disse er såvidt varme. Dermed har de fått en lite innbydende konsistens. Litt som en gelé med altfor mye gelatin.

Dadler i bacon – det er altså så godt, det. Søtt, salt og fett! New York Times skriver at retten stammer fra Victoriatiden (1800-tallet). Søte dadler surret i sprøtt, salt bacon. Uslåelig kombinasjon, trodde jeg. Men på Castello får de det ikke til. Her får du myke dadler med myk, lite stekt bacon. Fysj og fy!

Det blir en slags opptur med desserten etter en lang rekke nedturer. Husets tiramisu kommer i et lite glass. Mascarponekremen er fyldig og god, men skulle gjerne vært litt mer luftig. Kjeksene i bunnen smaker ikke så mye. Her skulle jeg gjerne smakt sterk kaffe og likør.

Også sjokolademoussen er for kompakt. Men jeg vet at smaken likevel vil tilfredsstille sjokoladeelskerne. En god kule vaniljeis på toppen gjør at den kompakte sjokoladekremen funker bedre.

Castello er et stykke Syden i Oslo. Det koster litt å være på tur der, maten er under middels, men drikken er god og servicen upåklagelig.