Pyro og hits – men noe mangler

Kontrasten kunne ikke vært større til i fjor, da det var strålende sol og Undergrunn var samlet til full fest. Marstein står derimot helt alene på samme scene med et nitrist vær som har preget hele oslosommeren. Likevel er masse publikum samlet for å se gullgutten til Norges mest kjente boyband.

Artisten selv kommer ut i et svarte jeans, en hvit T-skjorte og sko på en ganske enkel scene. Vi kan se rød sofa, et hvit lerret, en barstol og en klassisk rød telefonkiosk, en slik som pleide å prege bybildet tidligere.

Det starter ganske rolig med «La Bohème», og man merker fra starten at lyden er litt svak i noen partier, og at hovedpersonen er preget av oppgaven. Det er også partier hvor beaten er senket slik at stemmen skal tre mer tydelig frem, noe som høres litt skjelvent ut.

Da kveldens første og for så vidt eneste gjesteartist, Jonas Benyoub, kommer på scenen for å ta låten «555», går stemningen naturligvis opp. Men det er likevel rart å høre at Benyoub, som er en de flinkeste rapperne vi har live i landet, velger å bruke playback i noen partier. Likevel kler duoen hverandre godt, og de har en god kjemi som smitter over på publikum.

Dette kommer tydelig frem når de tar Karpe-trikset og får publikum til å krøke seg sammen før de spretter opp igjen.

Et annet høydepunkt er når Marstein velger å synge den nye låten «Matrisen», som har en spacet beat som nærmest bobler frem. I sangen kommer artisten blant annet med Matrix-referanser, og det er uten tvil en av de bedre sangene. Det blir bekreftet av jubelen når låten blir spilt ferdig.

Midtveis i konserten bestemmer Marstein seg for å lese fra en bok i sofaen, mens en kunstner tægger på det hvite lerretet hvor skriften «Frihet i lenker» blir synlig. Kreativt, men også litt hult, da kunsten og teksten ikke gir så mye.

Det største overraskelsesmomentet er uten tvil når «Beggin» av Madcon settes på. Naturlig nok blir det allsang, og Marstein rapper et vers som funker helt ok, men som likevel høres forfriskende ut fordi det bryter opp settet på en morsom måte.

Selv om det er flere partier som funker veldig godt, er det også partier med «Xania City», eller «Paradiso» uten gjesteverset til Arif, som føles litt for ensformig, uavhengig av at artisten smeller opp masse pyro. Marstein er også alene på scenen store deler av konserten, og det hadde vært mer gøy med flere gjesteartister, siden han tross alt bor rett i hugget.

På slutten får vi servert de to største hitene fra katalogen med «Sommerhus» og «Frida Kahlo». Førstnevnte prøver han å få i gang som a cappella, og det fungerer sånn halvveis. Publikum er absolutt med, men det kommer ingen overdøvende allsang som artisten kanskje hadde forventet.

Marstein har absolutt talentet og katalogen, men fremføringen er ennå ikke helt på plass.