Jazzeventyret som ikke vil ta slutt

Historien om den norske jazzens utvikling lar seg fremstille på flere måter. I NRK-serien «Jazzeventyret» presenteres en konsentrert og bra balansert fortelling om hvordan Norge er blitt et viktig jazzland.

Men det burde vært avsatt større rom til den tiden vi lever i nå. Norsk jazz har ikke vært mer eventyrlig enn nå på 2000-tallet, men selv om dette blir antydet i fjerde og siste episode, blir det ikke tydelig og bredt nok dokumentert.

Regissør Håvard Bråthen står bak. Det er samme mann som mottok mye ros for dokumentaren «Helvete – historien om norsk black metal» på NRK.

Alle kan ikke komme med, og noen navn kommer man ikke utenom. Bassist Arild Andersen blir en slags gjennomgangsfigur i eventyret. Han er som kjent en av «de fire store», med Jan Garbarek, Jon Christensen og Terje Rypdal, og den som har vist nysgjerrighet og valgt å spille med yngre musikere gjennom et helt liv. Opptakene der bassisten spiller med saksofonistene André Roligheten og Signe Emmeluth, samt Gard Nilssen på trommer, binder på et vis serien sammen.

I første episode står Karin Krog sentralt. Hun forteller levende og muntert om hvordan man kunne bli jazzsangerinne i Oslo på 1950-tallet, akkompagnert av levende bilder fra restaurantlivet. Det er en lett eventyrlig historie, oppsummert i kortform og komprimert på måter som gir mening.

Yngre utøvere forteller hva Krog har betydd, og dette grepet er gjennomgående i serien. Enten Anja Laudal fremhever Bugge Wesseltoft eller Hedvig Mollestad snakker om Terje Rypdal.

Jazzjournalisten Randi Hultins betydning for å knytte norsk jazz til den store verden, blir vektlagt. Hennes private opptak av jazzstjerner på besøk hjemme på Høyenhall i Oslo, er oppsiktsvekkende, sjarmerende og underholdende. Tidsånden gir seg sterkt til kjenne. Det gjelder også for fremstillingen av Molde Jazzfestivals første år og bildene derfra.

Det er mye glede og entusiasme å spore, og det er en ryddig og godt sammenhengende fortelling Håvard Bråthen byr oss i første episode. Fortellergrepet er klassisk. Det skapes forventning og nysgjerrighet underveis.

Historien om de fire store er også godt formidlet, i andre episode. Enten det vises opptak av Jan Garbarek fra 1963 eller det blir servert anekdoter, så er det fengslende. Slik også med Harald Are Lunds intervju med Terje Rypdal og Jan Ole Otnæs’ fortelling om den ungdommelige pilegrimsreisen til Oslo for å oppleve den fremadstormende firerbanden.

Plateselskapet ECMs enorme betydning, med produsent Manfred Eicher og lydtekniker Jan Erik Kongshaugs helt sentrale roller, er godt poengtert. Så blir jeg sittende og håpe på et ferskt intervju med Jan Garbarek, men venter forgjeves. Historien om musikkteoretikeren George Russell og hans betydning for våre fire unge menn, er interessant. Den er til og med ispedd en hjemme hos-reportasje. Vi lærer og forstår hvordan verden fikk øynene opp for den nye og banebrytende norske jazzen.

I episode tre får Svein Finnerud Trio velfortjent oppmerksomhet, mens Radka Toneff, Sidsel Endresen og Jon Balke er hovedfigurer. Det skulle bare mangle.

Den jeg virkelig savner, er saksofonist Frode Gjerstad, som har vært den viktigste norske frijazzutøveren gjennom mer en fire tiår. Han har spilt med hele den europeiske og amerikanske eliten og åpnet mange dører for yngre norske utøvere. I likhet med Arild Andersen, er Gjerstad en av pionérene som fortsetter å samarbeide med unge og utforskende utøvere. Hvor ble det av ham i denne fortellingen?

Så er det en sann glede å gjenoppleve Radka Toneff på scenen og artig å høre henne si at hun ikke vil settes i bås. Sidsel Endresen forteller hvordan hun ble mett av å bli elsket av mange og valgte å distansere seg fra pop- og soulkarrieren sin, knyttet til albumet «Jive Talking», men vi får ikke høre hvordan hun har utviklet et av samtidens sterkeste, improviserte vokaluttrykk. Så er det kanskje heller ikke plass til alt.

Siste del av fortellingen får et litt hektisk preg. Betydningen av Nils Petter Molværs album «Khmer» og Bugge Wesseltofts «New Conception of Jazz» blir understreket. Jaga Jazzists inntreden på Blå og Martin Revheims lille omvisning i klubben, er god TV. Supersilent får vist seg i tre sekunder, og de unge kvinnene i norsk jazz får noen runder. John Pål Inderberg setter oss inn i metodikken de har brukt på Jazzlinja i Trondheim.

Men «Jazzeventyret» hadde tålt en femte episode.

Da kunne størrelser som Eivind Aarseth og Christian Wallumrød fått plass og Harald Lassen kunne ha delt noen tanker med oss. Tross innvendingene, fungerer dette som god og underholdende folkeopplysning om hvordan norsk jazz har skaffet seg sitt omdømme.