Buldre i Oslo? Slik kaster du deg på buldretrenden.

– Jeg møtte opp alene og spurte om hjelp med en gang jeg kom inn: «Hvordan funker dette, kan noen gi meg et lynkurs?»

Trym Ruud (25) ble hektet da Oslos ferskeste klatresenter, Gneis Lilleaker, ble hans nærmeste nabo i fjor. Siden den gang har han vært å finne i buldreveggen ukentlig.

«Boneyard Climbing Club», merket han bærer på T-skjorten og kaffekoppen, har han laget selv. Ideen fikk han for knappe to måneder siden.

– Jeg liker å sette mitt preg på ting. Boneyard Climbing Club er en måte å uttrykke meg selv på, sier Ruud som også står bak den digitale kunstsamlingen Ruud Boys, som gjorde stor suksess for et par år siden.

Helt enkelt forklart er buldring å klatre på store steiner eller lave vegger der du ikke trenger tausikring. Navnet buldring kommer av det engelske ordet «boulder», som betyr stor stein.

I tauklatring kalles veien opp veggen for en rute, i buldring derimot, heter det et buldreproblem eller et bulder.

– Første gangen greide jeg ikke engang «barneløypene»! Men etter en måned kjente jeg på mestring. Det var veldig gøy, og jeg fikk raskt blod på tann.

Det første Ruud ble introdusert for da han startet med buldring, var graderingsskalaen. En teipfarge på hver vegg indikerer vanskelighetsgraden. Skalaen er lik på de fleste sentrene i byen. De enkleste er de hvite, deretter kommer de grønne, blå og gule ...

– Denne her har jeg prøvd flere ganger. Det hadde vært ekstremt gøy å få den til nå, sier Ruud og fyker oppover et gult «bulder».

– Yes, fuck yeah! Det var faktisk veldig digg. Synd at vi ikke fikk det på film.

Det finnes faktisk en «bibel» som kan hjelpe oss med å bygge styrke for å mestre buldringen. Den heter «Klatrebibelen: trening for klatring» og er skrevet av Stian Christophersen og Martin Mobråten

– Vil du bli sterkere i buldring, trener du fingerstyrke og overkroppsstyrke. Men det som virkelig skiller klinten fra hveten, er hvor sterk du er i fingrene i forhold til kroppsvekt, sier Christophersen.

I tillegg til å være en av forfatterne bak boken, er han fysioterapeut og tidligere landslagstrener i klatring.

– Dødheng. Du henger fra fingertuppene – for eksempel i dørlisten hjemme – i et par sekunder. Det finnes også masse installasjoner som man kan henge opp. (Google «fingerbrett», journ.anm.)

Det som kanskje er vanskeligere å lære seg, er buldreteknikk, påpeker Christophersen.

– Du må lære deg å bruke bena og bevege kroppen din riktig. Øve, øve, øve – det ligger i feelen.

– Det er egentlig ingenting du kan gjøre feil. Bortsett fra om du er en «beta-sprayer» da, sier Ruud.

Å «beta-spraye» betyr å rope ut instruksjoner om hvordan et bulder skal løses, uten at den som klatrer har spurt om hjelp. Mange foretrekker å prøve selv før de eventuelt ber om tips.

Utover dette er entusiastens beste tips til nybegynnere:

– Når det er veldig få på et senter, er det helt greit å buldre i baris, synes jeg.

Buldring startet som et treningsverktøy for å bli en bedre fjellklatrer – altså folk som klatrer i høye fjellvegger med tau.

Rundt siste halvdel av 1800-tallet trente fjellklatrere på steinene i Fontainebleau-skogen i Frankrike. Dette regnes av mange som buldringens arnested.

– I Norge startet buldringen faktisk på Kolsåstoppen i 1940, sier Jacob Normann.

Han er daglig leder på Vulkan klatresenter og i Kolsås klatreklubb. Siden 80-tallet har han vært en klatreildsjel.

– Før i tiden kalte man buldring for nøtting eller nøtteklatring. Ja, et bulder var en nøtt som måtte løses, sier Normann.

Buldring var hovedsakelig et tillegg til «den ordentlige klatringen», en måte å trene teknikk og styrke på, uten å være avhengig av utstyr og tau.

– Buldring ble ansett som latterlig til å begynne med. At det nesten er blitt en folkesport, er bare kjempepositivt for miljøet, sier Normann.

Hva vil det egentlig si å ha et buldreprosjekt? Og hva betyr det når noen spør «Vil du ha beta»? Ta en titt under for forklaring.

Kilde, ordliste: Klatrebibelen, trening for klatring og Jacob Normann.