Katolsk maktkamp med woke vri i «Conclave»

Overalt hvor mennesker ferdes, oppstår spørsmål om hvem som bestemmer mer enn andre akkurat der.

Undersøkelser om maktforhold kan fascinere, spesielt i strukturer som tradisjonelt er blitt skjermet for innsyn. Dette gjelder også når strukturene er hentet fra eventyr, som for eksempel Star Wars, eller verdens kirkesamfunn.

«Conclave» er basert på Robert Harris' roman med samme tittel fra 2016. Harris skriver effektivt, drivende og tungt plot-basert.

Han bruker, tror jeg, mer krefter på språk og karakterer enn enkelte andre bestselgende spenningsforfattere. Les for eksempel Dan Brown, som jeg mistenker bruker 95 prosent av energien på plot. Ikke at det er noe galt med plot, men litt karakterbygging kan også være fint.

Paven er død, og det skal som alltid holdes en konklave, altså et pavevalg. Rundt 120 kardinaler kommer fra hele verden, plasseres i Det sixtinske kapell og skal bli enige om hvem av dem som er best egnet til å sitte øverst på tronen.

Kontakten deres med omverdenen kontrolleres strengt. Som oftest tar prosessen noen dager, men den har også noen ganger vart i både to og tre år. I filmen går den over 72 timer.

Regissør Edward Berger og manusforfatter Peter Straughan er tro mot Harris' roman, helt ned på replikknivå.

Ringreven Straughan skrev i 2011 for øvrig manuset til den moderne klassikeren «Tinker, Taylor, Soldier, Spy». Berger får også mye ut av solide skuespillere som Ralph Fiennes, Stanley Tucci, Isabella Rossellini og John Lithgow. Deres rolletolkninger gjør filmen verdt å se.

I tillegg er fotograferingen rolig, sober, stilfull og svært bevisst på komposisjon og farger. Omgivelsene er naturligvis forbløffende. Mange tunge hundreår med godt holdte bygninger og rom. Mye rødt og hvitt. Klakking på marmor- og steingulv. Musikk som til tider kan minne om en slags spenningsversjon av Vivaldi.

Filmen klarer å skape en god thrillerfølelse uten å ha et høyt tempo. Innholdet er et slags nikk til Sidney Lumets fortsatt solide «Tolv edsvorne menn» fra 1957.

Ansvaret for å avholde konklavet faller på kardinal Lawrence (Fiennes), som sammen med kardinal Bellini (Tucci) tilhører den liberale fløyen som forsøker å hindre den mer tilbakeskuende kardinal Tedesco (Sergio Castellitto) i å bli ny pave. Det sies at Tedesco vil «skru tiden seks tiår tilbake».

Maktkampen som følger, er genuint spennende og fascinerende ufin. Dessverre kan slutten virke forutsigbar. Selv om innholdet kan ha virket friskt og relevant ved bokens utgivelse, har temaene den tar opp blitt så vanlige at de nå, åtte år senere, er betraktet som mainstream.

Det er som å slå inn åpne dører. Ikke desto mindre har den skapt bølger i enkelte katolske medier som mener filmen gjør narr av deres tro og er ute etter å diskreditere den hellige romerske katolske kirke.

Det kan være tilfredsstillende med filmer som prester advarer folk mot å se. Tiden bruker ofte å vise at det ikke var så farlig likevel, og for meg som ikke-katolikk er kontroversen bare et pluss.

Men jeg liker jo bedre elegante historier enn uelegante. Og selv om mye i filmen er lekkert og engasjerende, er det for lett å skjønne at de slemme er slemme og de snille er snille. Og temperaturen på diskusjonen om liberalt kontra tradisjonelt veivalg kommer seg aldri forbi de helt åpenbare klisjeene.

Likevel er det fengslende å få innblikk, om enn fiktivt, i ritualene, den vedvarende bruken av latin, det innelukkede, kort sagt alt dette eldgamle.

Dessuten er det greit å påminnes at også kirkens folk er mennesker, med tvil og tro og feil, at det er kirken som er problemet, og ikke nødvendigvis Gud (eller gud, da, som jeg skriver det).