Los Angeles brenner i «Smoke»

«Smoke» har alle ingrediensene for å bli en fengslende thriller. Historien. Skuespillerne. Forfatteren. Temaet. Likevel bommer serien så grovt at det nesten blir fascinerende å se på. Serien er et typisk eksempel på hvordan både penger og talent også må gjøre jobben når arbeidsdagen begynner.

Dave Gudsen er brannetterforsker. Han lever og ånder for jobben. På fritiden – når han ikke er dårlig kjæreste og enda svakere stefar – skriver han på sin første roman. Den handler om en taper av en pyroman og den utrettelige, pene etterforskeren som jakter på ham.

Gudsens nye partner er detektiv Michell Calderon (Jurnee Smollett). Hun er skjøvet nedover i systemet til den prestisjesvake brannavdelingen, men har et personlig motiv for å fakke pyromaner. Gudsen blir først irritert, så engasjert i sin nye, vakre kollega. På den andre siden av byen forsøker frityrkokken Freddy Fasano å bli filialsjef på den lokale kyllingsjappa. Samtidig startes livsfarlige branner rundt dem.

Jakten på tidenes verste brannstifter i amerikansk historie kan begynne. I hvert fall frem til du etter halvannen episode får vite hvem gjerningsmannen er! Resten av serien løper i alle retninger i jakten på mening og spenning.

Dersom du har hørt mye på true crime-podkaster, har du garantert hørt historien før. «Smoke» tar utgangspunkt i historien om John Leonard Orr. I 1992 ble han dømt til 30 års fengsel for å ha startet rundt 2000 branner. Flere av dem fikk dødelig utfall. Orr var profilert brannetterforsker. Han var også fullblods pyroman.

Historien er best fortalt i podkasten «Firebug». Forfatter Dennis Lehane – som skrev «Mystic River», «Shutter Island» og episoder av «The Wire» – ble så begeistret at han ville lage eget TV-drama av podkasten. Resultatet er «Smoke».

Utgangspunktet er strålende. John Michael Orr er en mystisk figur, perfekt for å bli utviklet videre av Lehane. Saksmaterialet er mørkt, spennende og så langt bak i tid at man har en slags oversikt. Etterforskerne søker og insisterer. De er perfekte som hverdagshelter. Selve brannene er så kjipe og utspekulerte som Hollywood vil ha dem.

Derfor er det fryktelig skuffende at Lehane har rotet det til. «Smoke» begynner fengende som en grell, «True Detective»-aktig politihistorie om Gudsen og Calderon. Taron Egerton er karismatisk som frempå etterforsker. Calderon-figuren fungerer som hard detektiv med bagasjerommet fullt av kjipe kofferter.

Dessverre lesser serien på med sidehistorier som aldri forankres. Frityrkokken Freddy Fasanos jakt på sjefsjobb i en kyllingkjede blir for nølende til å bli interessant. Det blir fort uforståelig hvordan Gudsen har skaffet seg bibliotekarkjæreste. Livet på politikontoret går fra «Se7en»-aktig dystert til tørt og oppstyltet.

Hver gang «Smoke» går på en smell, forsøker serien å kompensere med nye vinklinger. Gudsens roman får plass som tenkte scenarioer, i et forsøk på å få inn humor. Hans avkledning som psykopat og pyroman skjer brått og lite troverdig. Politikontorets jakt på ham er slurvete satt opp, selv om John Leguizamos ankomst i serien gir den et slør av engasjement.

Dennis Lehane ga Apple TV+ et av deres beste drama med death row-serien «Black Bird». Med «Smoke» feiler han stygt, akkurat slik Harlan Coben har gått fra å være en av bransjens beste thrillerkokker til å bli storkjøkkenspenning hos Netflix.

Jeg forstår at sjekkene fra strømmere som Netflix og Apple frister, men det er en annen hverdag enn å sitte foran en skrivemaskin og pumpe ut briljant dialog og velskrudde plot for boksider.

«Smoke» er en svartsvidd flekk på Lehanes ellers så pene resymé.