Smått og tamt om Blücher

Høsten 2023 kom en oppsiktsvekkende nyhet. Hele to planlagte Blücher-filmer hadde fått pengestøtte fra Norsk filminstitutt samtidig. Året etter ble det dyreste prosjektet skrinlagt.

Filmen som nå sjøsettes, har et mye lavere budsjett enn den som trakk inn årene. «Blücher» ser da også ganske billig ut. På mange måter minner den om en reklamefilm for Forsvarets museum på Oscarsborg, stedet hvor filmen er spilt inn. Det føles som om det er Forsvarsmuseets offisielle versjon vi får her.

Det er aldri tvil om at vi skal heie på sjefen på Oscarsborg 9. april 1940, oberst Birger Eriksen. Han er glimrende spilt av Bjørn Sundquist. Perspektivet i filmen er hele tiden hans. Tittelen kunne derfor like gjerne vært «Obersten» eller «Natt til niende», som lenge var arbeidstittelen til dette filmprosjektet. Da hadde publikum kanskje også fått riktigere forventninger til filmen.

«Blücher» er ikke en film med dypere bunn eller mange nyanser. Det er blitt en grei gjenfortelling av den høyspente dramatikken natt til 9. april. Forvirringen herjet. Var det tyske eller britiske skip som var på vei oppover Oslofjorden i tåken? De kaotiske timene er godt dramatisert, men utgjør bare en del av filmen.

«Blücher» har også en rammefortelling som foregår i 1946. Da ble oberst Eriksen innkalt til høring av en militærkommisjon. De gransket hans rolle da Blücher ble senket. De spør hvorfor de andre krigsskipene som var i følge med Blücher, unnslapp?

Det som er ment å være en dramatisk nerve i filmen, glipper likevel for filmskaperne. For på tross av at rammefortellingen reiser spørsmålet om Eriksen handlet riktig, er man som seer aldri i tvil om hva filmskaperne mener om ham. Rammefortellingen blir et rimelig grep for å hale ut tiden.

Oberst Eriksen portretteres utelukkende som en visjonær og modig fagmann som handlet da andre nølte. Denne versjonen har absolutt rot i virkeligheten: Birger Eriksen mottok krigskorset i 1945 fordi han tok beslutninger som senket Blücher. Aksjonen bidro til at kongen, regjeringen og den norske gullbeholdningen ble reddet i sikkerhet før tyskerne ankom hovedstaden.

Med denne filmen får vi en begrenset historiefortelling om Blücher. Vi er for eksempel aldri om bord i skipet, men skimter så vidt mennesker som løper for livet, etter at Blücher er truffet av kanoner. Vi hører dødsskrik, men det fortelles ikke om de mange hundre om bord som døde, eller de omtrent 1300 som kom fra det med livet i behold. Noen av dem ble reddet av lokale fiskere.

De få scenene hvor publikum faktisk ser skipet, ligner på noe som er skapt av kunstig intelligens. Visuelt er det en skuffende og flat opplevelse. Skytescenene minner mer om et dataspill med enkel grafikk enn en kinofilm.

Filmens rollegalleri er lite. Mange kjente mannlige skuespillere har små roller, som Jon Øigarden og Fridtjov Såheim. Krigsdramaets eneste kvinnelige karakter er oberstens voksne datter, Borghild Eriksen (Andrea Berntzen). Hennes funksjon i filmen er å underbygge inntrykket av at obersten var en flittig militær og en sympatisk far.

Solide Bjørn Sundquist bærer filmen og redder den fra havari. Han har en god timing som tilfører noen av replikkene en sarkastisk snert. Denne humoren, som går på bekostning av tafatte politikere, fikk publikum til å le godt da jeg så filmen under Oslo Pix.

Ellers skjemmes spesielt starten av skjematisk handling med statisk dialog. Tidvis er det som å se filmet teater.

For filmen er det både en styrke og svakhet at budskapet er så tidsriktig. «Blücher» minner oss på hvor viktig det er å ha et solid forsvar også i fredstid. Et så banalt budskap er nok Forsvaret, som blir takket på starten av filmen, godt fornøyd med.