Forførende drama om førstedamer

Et stjernelag av skuespillere briljerer i «The first lady». Viola Davis portretterer ikonet Michelle Obama. Michelle Pfeiffer spiller livlige Betty Ford, og Gillian Anderson er uforlignelig som det åndelige fyrtårnet Eleanor Roosevelt.

Hun portretters som skeiv. Litt av spenningen videre blir hvor eksplisitt serieskaperne tillater seg å skildre hennes forhold til en annen kvinne.

Flere bøker har allerede dokumentert at Eleanor Roosevelt og journalisten Lorena «Hick» Hickock skrev kjærlighetsbrev til hverandre. I perioder bodde også «Hick» i Det hvite hus. Her introduseres hun tidlig som en sentral person i handlingen.

Serien slår også fast at Eleanor visste at ektemannen Franklin D. Roosevelt hadde kjærester mens han var president. Om norske prinsesse Märtha er en av kvinnene som dukker opp, røpes ikke i de første episodene.

«The first lady» er tilsynelatende sterkt inspirert av den britiske Netflix-suksessen «The crown» (2016). Gjennom finstemte portretter av dronning Elisabeth II og hennes familie fikk vi innsikt i viktige hendelser i Storbritannia de siste 70 årene.

På samme måte er «The first lady» en reise gjennom USAs historie de siste 130 årene. Når serien er så vellykket og medrivende, er det blant annet fordi fortellingen er tematisk strukturert.

Hyppige, men elegante vekslinger mellom de tre karismatiske hovedpersonene gir et tettpakket drama uten dødtid. Serien er også rørende uten å være sentimental.

I hver episode følger vi damene mens de er på samme sted i livet. Første episode skildrer deres livs mest omkalfatrende øyeblikk: Dagene da det ble klart at de kom til å bli USAs neste førstedame.

For Betty Ford kom det spesielt brått på. Hennes mann ble president da Richard Nixon hastig trakk seg som følge av Watergate-skandalen i 1974.

Ettersom Betty Ford er den førstedamen mange sikkert vet minst om, er det ekstra lystbetont å bli kjent med denne energibunten fra det fargesprakende 70-tallet, nydelig spilt av Pfeiffer.

Alle de tidsriktige interiørene og kostymene gjør for øvrig serien til en visuell godbit. Norske seere får også en bonus: Kristine Frøseth (26) fra Norge spiller unge Betty Ford, en oppgave hun komme svært godt ut av i episode 3.

De tre presidentene, Barack Obama, Gerald Ford og Franklin D. Roosevelt, portretteres også av fremragende karakterskuespillere.

O-T Fagbenle som gir liv til Obama, er ved første øyekast forstyrrende ulik originalen. Men når han begynner å le og gestikulere, sitter imitasjonen som et skudd. Forhåpentlig får vi se Obamas umiddelbare reaksjon på å bli tildelt Nobels fredspris.

De berømte mennene må imidlertid finne seg i å være bifigurer i førstedamenes show. Deres roller er mindre, og serieskaperne har ikke et like friskt og nysgjerrig blikk på dem som de kvinnelige hovedpersonene.

Trolig blir førstedamenes politiske betydning viet mer plass utover i sesongen. Men allerede fra start blir de fremstilt som progressive ledestjerner med historien på sin side. Det samme kan ikke sies om enkelte av herrene.

Unge Donald Rumsfeld og Dick Cheney, som jobbet i Det hvite hus på 70-tallet, portretteres parodisk. De minner nærmest om hyenene i «Løvens konge». De hvisker og konspirerer.

Rumsfeld forsøker blant annet å true Betty Ford fra å delta i begravelsen til Martin Luther Kings mor. Alberta King ble skutt og drept i en kirke i 1974 og var en nasjonal tragedie for den svarte befolkningen.

Danske Susanne Bier har regissert samtlige ti episoder. Etter at hun vant en Oscar i 2010, har hun vært en synlig Hollywood-regissør med seriene «The night manager» og «The undoing».

Her bruker hun nennsomt noen ekte arkivklipp for å understreke handlingens autentisitet. Budskapet formidles effektivt når det kryssklippes mellom ekte bilder fra Alberta Kings begravelse og en bekymret Michelle Obama som frykter for familiens sikkerhet under valgkampen i 2008.

Med så dyktige karakterskuespillere på laget kan «The first lady» flyte på antydningens kunst. Det handler ofte like mye om hva som ikke blir sagt, som det som sies.

Da Michelle Obama får omvisning i Det hvite hus av sin forgjenger, Laura Bush, oppdager hun at malerier av slaver som pines, henger som pynt. Obama holder diplomatisk kjeft, men mimikken og kroppsspråket levner ingen tvil om hva hun tenker.

Hvis hele sesongen er like god som denne første smakebiten, er «The first lady» seriesnadder for historisk interesserte.

Det umulig å se dokumentaren uten å bli inspirert av Michelle Obama. Hennes egen slekts reise er til å gispe av. Tippoldefaren var slave i Sør-Carolina. Hennes høyintelligente bestefar fikk aldri mulighet til å studere og utnytte evnene sine. Da Obama bodde i Det hvite hus, uttalte hun: «Jeg våkner opp hver morgen i et hus bygd av slaver.»

Førstedamens gåsehudfremkallende sitat setter effektivt hennes tid i Det hvite hus i perspektiv - og danner et kjapt riss av det «svarte» USAs historie.

«Atlantic Crossing» utforsker forholdet mellom den norske kronprinsessen Märtha og president Franklin D. Roosevelt under annen verdenskrig.

Både sladderpresse og historikere har diskutert forholdet siden 40-tallet. Ble vennskapet utnyttet av Märtha for å skaffe Norge velvilje hos USA? Flørtet de?

Også Eleanor Roosevelt ble etter hvert en nær venn og støttespiller til kronprinsessen. Men om de danset sammen, slik vi ser i «Atlantic Crossing», er det ingen som vet.