80-talls synthmusikk smyger ut av TV-høyttalerne. Joseph Gordon-Levitt gliser sleipt som Uber-eier Travis Kalanick. «Are you an asshole?» spør han en forvirret tech-jypling i et jobbintervju. «Are you an asshole?» gjentar Uber-gründeren.
For det må man være for å jobbe i selskapet som hisset på seg taxibransjen.
Slik starter «Super pumped». Serien tar for seg tiden fra Ubers første store innhenting av kapital frem til det ble børsnotert i 2019. Blant serieskaperne er Brian Koppelman. Han gjorde hedgefond-finans til frekk underholdning i «Billions». Han bruker de samme triksene i «Super pumped». Harde forhandlinger. Gigantiske egoer. Skarpe formuleringer. Milliarder flyr over bordet.
Joseph Gordon-Levitt spiller Uber-eier Travis Kalanick i «Super pumped». Den ville historien er blitt en dårlig serie. Foto: Paramount+
Misogynist, milliardær
Tidlig i serien møter Travis Kalanick investoren Bill Gurley. Han spilles av Kyle Chandler, kjent som Coach i «Friday night lights» og John Rayburn i «Bloodline». Vi skjønner fort at han blir fornuftens stemme i det macho milliardkaoset som er Uber. For Travis Kalanick fremstår nesten like råtten og narsissistisk som vi kjenner ham fra virkeligheten.
Kalanick er selve symbolet på en kvinneforaktende og selvopptatt tech-milliardær. Han gjør hva som helst for suksess. Dette blir i praksis hele handlingen i «Super pumped». Må en moderne gründer være verdens verste menneske for å lykkes? Finnes det noen mulighet for renselse gjennom suksess?
Joseph Gordon-Levitt og Kyle Chandler tjener penger sammen som Travis Kalanick og Bill Gurley. Foto: Paramount+
Kunstige vendepunkter. Urytmisk historie.
Koppelman har tidligere vært god på å menneskeliggjøre slike miljøer. I «Super pumped» lykkes han bare delvis. Vendepunktene er tilfeldige idémyldringer som oppstår av intet. På kontorer. I gaten. Utenfor en restaurant. Det hele blir kunstig. Det låter urytmisk. Det bidrar lite til å gjøre Uber-dramatiseringen troverdig.
Det er synd, for historien om Uber er både underholdende og interessant. Serien klistrer også på Uber-motstandere uten å gjøre dem interessante. Richard Schiffs talent kastes bort på en sjablonrolle som myndighetenes reguleringsklare spydspiss Richard Pearson.
Hvorfor brukes Tarantino og Pearl Jam?
Noen kreative grep fungerer greit. For eksempel er bruken av green screen når Travis Kalanick lyver, effektiv. Quentin Tarantino som fortellerstemme er gøy, men mest rart.
Musikkvalget bidrar til å gjøre serien virkelighetsfjern. Det rimer ikke at en techfest på 2010-tallet skal blaste ut gammel Pearl Jam og enda eldre MC5 til kåte investorer og griske gründere. Faktisk går Pearl Jam gjennom hele sesongen, uten at musikkvalget motiveres. Underlig.
Moralske kvaler hos giftige gründere
«Super pumped» blir noe bedre når Kalanick får motstand. Bro-kulturen som undertrykket kvinnelige ansatte, får sin fortjente plass. Det skyver dramaet fremover. Kyle Chandlers rolle som samvittighetsfull investor får noe mer dybde.
Som seer identifiserer man seg med ham og hans moralske kvaler i dette slangereiret av giftige gründere. Løfter det «Super pumped»? Ikke mye. Serien ender opp som en rotete, forhastet fortelling som aldri bestemmer seg for hva den vil fortelle.
