Utgangspunktet for denne horrorhistorien er nesten provoserende banal. En vennegjeng har fått låne en mystisk balsamert hånd, som det hevdes kan sette dem i forbindelse med demoniske krefter. De inviterer til en seanse for å filme det som eventuelt skjer, men kanskje først og fremst for å få seg en latter.
Men regissørbrødrene Danny og Michael Philippou nøyer seg ikke med å gi oss billige gys fra b-horrorfilmens skraphaug. De vender dette vaklende utgangspunktet ganske talentfullt til noe langt mer medrivende som berører hovedpersonens sorgprosess etter morens død.
For denne filmen har et våpen som er langt mer effektivt enn noen demoniske gimmick, og det er Sophie Wilde i hovedrollen. Hun er ingen standard «final girl» som gir oss en resolusjon ved å seire over de demoniske kreftene. Med en nyansert og effektiv tolkning av Mias frykt og sorgprosess løfter hun denne filmen til høyder den kanskje ikke alltid fortjener.
Kontakt med de døde
Mia opplevde nylig at moren døde etter en overdose med medikamenter. Men hverken hun eller faren greier å snakke om det. Hun søker isteden trøst og fellesskap hos venninnen Jade (Alexandra Jensen) og hennes bror Riley (Joe Bird). Det er i deres hus at en løst sammensatt vennegjeng arrangerer en seanse med den mystiske hånden.
Hvorfor Mia er den første som melder seg frivillig til å hilse på djevelen, får vi ingen forklaring på. Det handler om å gi slipp på hånden innen 90 sekunder er gått, for at den ikke skal ta bolig i deg. Selvsagt kommer seansen ut av kontroll. Men det må til for at Mia kan komme i kontakt med sin avdøde mor.
Det viser seg at det er like stor kraft i begravd sorg som det er i en demonisk dings. Men står moren i forbindelse med de demoniske kreftene, eller er det Mia selv som forveksler dem?
Sophie Wilde er en naturbegavelse vi garantert vil få se mer av. Foto: YMER
Tilløp til satire
Filmen velger å holde en rekke spørsmål uavklarte. Det går noenlunde greit, helt frem til slutten der i hvert fall jeg hadde problemer med å fatte hva som skjedde. Dermed ble jeg kastet ut av filmen. Jeg hadde forventet at den demoniske hånden ville gi en tilsvarende «avskrekking» i starten.
Men Brødrene Philippou er dyktige manipulatorer og kjenner målgruppen godt. Gjennom sin YouTube-kanal har de parodiert ulike filmsjangre gjennom små snutter og lært seg håndverket. Og ikke minst: De har et nært forhold til hvordan unge mennesker bruker medier og gruppedynamikken mellom dem.
Det legges i starten opp til en mørk satire, eller noe mer problematiserende, om vår patologiske hang til å hente frem mobilkamera hver gang det skjer noe grusomt med andre mennesker. Men Philippou-brødrene lar den ballen ligge, til fordel for en mer konvensjonell horrorfortelling.
En stjerne er født
Brødrene jobbet begge som assistenter på «The Babadook» (2014) – en annen australsk horrorfilm som også berørte sorg. De synes også å være influert av «Heriditary» (2018) der en sorgprosess er innfallsporten til «andre verdener».
Men det gjenstår å se om de virkelig vil noe mer med denne sjangeren enn bare å underholde. Ikke misforstå: å ville underholde sitt publikum er nobelt nok. Men den innledende viljen til å lage noe sjangeroverskridende, oppgis her underveis for noe mer forutsigbart.
Heldigvis er Sophie Wilde så sterk i hovedrollen at hun stort sett får oss til å glemme dette. I likhet med alle store horror-skuespillere har hun et følsomt ansikt med et stort register. Det er utrolig hvor mye hun makter å uttrykke med bare øynene. En naturbegavelse jeg virkelig håper å få se mer av.
