Elektrisk kvinnekraft i magnetisk serie

Kvinner krabber frem fra glemte kroker i amerikansk underholdningsindustri. Vi har sett dem foran kamera, men bak har det vært manko. Nå er de på vei opp i registolen og inn på manusrommet. Det er ikke én dag for tidlig.

Får vi andre typer i historier? Ja, spesielt når din mentor på skrivekurset er Margaret Atwood.

«The Power» er basert på Naomi Aldermans suksessroman.. Det hører med til historien at hun traff Atwood via et mentorprogram. Atwood skrev den rasende dystopien «A Handmaid’s Tale».

I et intervju med The Telegraph fortalte Alderman at guttene på den ortodoks jødiske skolen hun gikk på, startet dagen med å takke gud for at de ikke ble født kvinne.

Det er kanskje ikke så rart at den underliggende kraften også i TV-serien er et ulmende raseri.

Alle revolusjoner starter med en gnist. I «The Power» er dette helt bokstavelig. Unge kvinner verden over utvikler plutselig en elektrisk kraft som skyter ut fra fingerspissene.

Patriarkatet skjelver i buksene. Første episode introduserer oss for karakterene som blir våre følgesvenner gjennom eventyret.

Allie (Halle Bush) bor sammen med sine religiøse fosterforeldre, men bak fasaden skjer det overgrep. Moren til Roxy (Ria Zmitrowicz) blir brutalt drept. Roxy takler sorgen ved høylydt å kreve plass i den kriminelle farens imperium.

Margot (Toni Collette) er ordfører i Seattle og gift med legen Rob (John Leguizamo). De har tre nydelige barn hvorav Jos (Auli'i Cravalho) utvikler kraften.

Hanen i kurven er Tunde (Toheeb Jimoh), en journalistspire fra Nigeria som begynner å grave i mysteriet. Er det hekseri eller evolusjon?

«Det har aldri vært en gud for jenter som oss», sier Allie. Hun finner hus- og hjerterom i et kloster sammen med blant andre søster Maria (Daniela Vega).

De forskjellige historiene viser hvordan de takler kreftene sine. Roxy kanaliserer rent raseri. For Allie handler det om guddommelige urkrefter som våkner til live.

Serien skisserer videre flere forskjellige kvinneskjebner. Fra sexarbeiderne som ønsker hevn, til Tatiana (Zrinka Cvitesic), den glamorøse kvinnen som står støtt ved diktatorens side. Hun fremstilles som en moderne Marie Antoinette med en brutal ektemann som vil drepe alle med kraften.

Sammen summerer de opp generasjoner av kvinners traumer, undertrykkelse og lidelser. Når det eksploderer, blir ikke resultatet pent og pyntelig. Sekvensene hvor Tunde tar seg inn i Saudi-Arabia for å dokumentere kvinneopprøret i Riyadhs gater, har en sitrende nerve.

Du kan kritiserer «The Power» for ikke å være subtil. Serien er en mastodont som slår tungt i bordet, og har unge kvinner som målgruppe.

I bakgrunnen vokser også sinte mannsrøster frem. Urbandox er en slags Andrew Tate-kopi som ber menn om å ta tilbake makten. Serien setter ting på spissen og noe dras ut i det ekstreme.

I «The Power» får dette konkrete uttrykk som heksejakt på unge jenter i et forsøk på å kontrollere dem.

Samtidig sier serien mye om kvinnekamp og feminismens plass i et stadig mer konservativt USA. Vi hører stadig om abortkampen og nye lovforslag som fører til at kvinner mister retten til å bestemme over egen kropp. I en scene sier Margot at vi ikke kan lovfeste kvinners kropp, men det er nettopp det som skjer.

Serien blir dermed samfunnsaktuell science fiction-inspirert fiksjon som ikke sparer på kruttet. Den er magnetisk, kraftfull, og gåten engasjerte meg fra start.

Det er mange historier som skal fortelles, og den spenner kanskje litt for bredt. Enkelthistoriene er sterke og rørende, men noen fanget meg mer enn andre. Allie og Margots skjebner virket mest gjennomarbeidet. Roxys fikk jeg aldri helt taket på, men den viser hvordan kraften kan brukes destruktivt.

Det er også godt å se at Hollywood har oppdaget resten av verden. Deler av handlingen foregår i blant annet Nigeria, Midtøsten og et oppdiktet diktatur østover.

Bildene varierer fra duse og drømmende segmenter til beinhard realisme. Musikken, komponert av Morgan Kibby, er kraftfulle crescendoer i takt med drama som utfolder seg på skjermen.

«The Power» er ikke en serie for deg som ser «woke’nes» i hver krok. Det handler om kvinnekamp, og det er sjelden du ser en så detaljert barselscene i amerikanske serier.

Foran kamera er det også mangfold. Fra Daniela Vega som er trans, via superstjernen Toni Collette til debutanten Halle Bush. Sistnevnte er et funn i rollen som Allie, den unge jenta som starter en revolusjon.

Samtidig som serien har et hardtslående budskap, glemmer den ikke å underholde. «The Power» er velspilt, fartsfylt, spennende og morsom.