Fråtser i stereotypier om fedme

– Hvis du ikke drar til sykehuset, er du død før uken er omme.

Sitatet setter anslaget for «The Whale». Filmen ble en stor snakkis etter verdenspremieren i Venezia i høst. Ikke minst fordi Hollywood-stjernen Brendan Fraser («Mumien») gjorde et oppsiktsvekkende comeback etter flere år.

Nå var 54-åringen nesten ugjenkjennelig. Han portretterer en mann på 272 kilo som har livstruende høyt blodtrykk, men nekter å dra til sykehuset.

I Venezia mente flere at hans rolleprestasjon var så enorm, at han garantert kom til å bli Oscar-nominert. Andre påpekte at tolkningen er problematisk: For å spille den overvektige hovedpersonen har nemlig Fraser tatt på seg en «fat suit» på 136 kilo.

De argeste kritikerne mener at grepet fremmer fettfobi. De anklaget regissør Darren Aronofsky («Requiem for a Dream», «The Wrestler») for å spille på publikums nedrigste kikkerinstinkt. Drakten skygger for mennesket Charlie og Frasers skuespillerprestasjon, mente de.

«The Whale» er et relasjonsdrama som tematiserer skam. Både den skammen andre påfører oss, og den vi påfører oss selv.

Engelsklæreren Charlie har overspist over flere år for å døyve sorg. Nå er han så bevegelseshemmet at han ikke kommer seg ut av leiligheten.

Filmen gir et tragisk, men for enkelt svar på hvorfor ting ble slik. Den kommer aldri skikkelig under overflaten på hvorfor Charlie overspiser. I stedet for å dykke ned i Charlies psyke fråtser Aronofsky i stereotypier. Når Charlie spiser, tygger han ikke. Han sluker maten.

Selv tittelen, «The Whale», er en karikatur på hovedpersonen. Den spiller riktignok også på at Charlie har et lidenskapelig forhold til et essay om den klassiske romanen «Moby Dick».

Filmmusikken, som er komponert av Rob Simonsen, minner også om lydene hvaler lager for å kommunisere med hverandre. Det er et fint grep og understreker filmens mantra om verdien av ærlig kommunikasjon.

Også de fire bifigurene blir sjablonger. Filmen er basert på Samuel D. Hunters teaterstykke «The Whale» (2013). Hunter har også skrevet filmmanuset. Dessverre minner resultatet for mye om filmet teater.

Hele handlingen foregår i Charlies leilighet. Når de fire bifigurene i tur og orden stormer inn og ut av ytterdøren, kommer de rett inn i Charlies stue. Akkurat slik det ville foregått på en teaterscene. Åh, som de kan slamre med døren når de er sinna i denne filmen!

I åpningsscenen onanerer Charlie til homoporno og får et livstruende illebefinnende. Tilfeldigvis banker den unge mannen Thomas (Ty Simpkins) på døren akkurat da. Han er medlem av en dommedagssekt og har som misjon å frelse andre mennesker. Kan han frelse Charlie?

Både Fraser og Hong Chau, som spiller Charlies sykepleiervenninne, ble Oscar-nominert for sin rolleprestasjon. Chau («The Menu») imponerer mest av de to. Skuespillerfaglig er hun giganten her. Hennes rollefigur Liz får uttrykke et mye større følelsesregister enn Charlie. Han viser knapt dødsangst.

Hovedpersonen blir et statisk omdreiningspunkt de fire bifigurene manøvrerer rundt. Brått dukker Charlies 17 år gamle datter opp. Hun er spilt av ungdomsstjernen Sadie Sink fra «Stranger Things».

Datteren Ellie har bare ett følelsesuttrykk: Hun er lynforbannet på faren, som forlot henne for ni år siden. Kan de forsones?

Gradvis avdekkes de ulike karakterenes fortid og hemmeligheter. Filmatisk er dette en kolossal skuffelse. Det er også vanskelig å tro på karakterenes reaksjonsmønstre.

De fremstår som figurer som skal illustrere et poeng, mer enn virkelige mennesker som opplever en ekstrem situasjon. Dermed berører ikke fortellingen så sterkt, eller dykker så dypt, som den burde gjort.

Dette dødsdramaet i fem akter er så overtydelig at det går på bekostning av nyansene. I Aronofskys hender har ikke «The Whale» havnet i sitt rette element. Filmen gisper etter luft. Akkurat som en strandet hval.