«Platonic» er komediegull med mening

Må «han møter henne» alltid lede til sex, kjærlighet og ekteskap?

Det eldgamle spørsmålet om en mann og en kvinne bare kan være venner ble analysert i Rob Reiner og Nora Ephrons «When Harry Met Sally». Eller «When Harry Fucked Sally», som en så pent sier det i «Platonic».

Filmklassikeren diskuteres selvsagt allerede i første episode.

Harrys svar i den gamle filmperlen er at det er umulig. Seksuell spenning vil alltid ligge i bunnen, mente han.

I 2023 har skaperne av «Platonic», Francesca Delbanco og Nicholas Stoller, et helt annet svar.

De mener vennskap mellom mann og kvinne er fullt mulig. Om omverdenen er like forståelsesfull, er en helt annen sak.

Sylvia (Rose Byrne) og Will (Seth Rogen) var bestevenner i tyveårene. Han var til og med brudesvenn i hennes bryllup med Charlie (Luke Macfarlane). Livet tok dem i forskjellige retninger, og vi spoler frem til begge er i 40 årene.

Han er en kul hipstertype, driver eget mikrobryggeri og har en vond skilsmisse bak seg.

Hun er trebarnsmamma som la karrieren på vent for å være hjemme. Begge to føler seg fortapt. Helt til de finner hverandre igjen.

Kan de fortsatt bare være venner?

Ifølge førsteamanuensis Michael Monsour i boken «Women and Men as Friends» har popkulturen mye av skylden for at vi tror at vennskap på tvers av kjønn er en barriere det er umulig å overkomme.

Filmer som «When Harry Met Sally» og serier som f.eks. «Friends» insisterer på at alt til slutt ender i romantikk. Forskning som er gjort på feltet, viser også at vennskap på tvers av kjønn ikke alltid er enkelt, delvis på grunn av samfunnets forventninger.

Med dette som bakgrunn er det herlig å se en serie bryte med seernes forventninger til hva som skal skje mellom Will og Sylvia.

Hva om de faktisk bare er venner? Hva gjør det med dynamikken?

Jeg så noen omtale serien som en lang indiefilm. Den beskrivelsen er slettes ikke helt på jordet. Det skjer egentlig ikke så mye. Will og Sylvia prater, småkrangler og fester.

Begge befinner seg midt i livet. De våkner opp og lurer på hvordan de havnet her. Det er nok et spørsmål mange stiller seg i løpet av livet. På mange måter handler serien om å bli voksen når du tror du allerede er voksen.

På veien mot voksenlivet del to tar forholdet mellom de to fyr. De fester til langt på natt, utleverer hemmeligheter og intime betroelser og lar aggresjonen gå ut over byens sparkesykler. De blir som unge studenter igjen. Ikke alle mener det er passende oppførsel.

Ikke uventet får dette konsekvenser. Både nær familie, kolleger og venner reagerer. Sylvias ektemann Charlie prøver å være tålmodig, men ender opp med sin egen krise.

På en riktig så fornøyelig måte makter serieskaperne Delbanco og Stoller, som for øvrig er gift, å kommentere på alt fra karrierejag, livet som hjemmeværende, hipstere som aldri blir voksne, ikke-oppfylte drømmer og fasadesamfunnet vi alle er en del av.

Jeg skal ikke påstå at serien byr på dyptpløyende psykologi. Det gjør den ikke, men det er en av de mer meningsfulle og underholdende komiseriene jeg har sett på en stund. Den inviterer ikke til krampelatter, men har en fin humrehumor med innslag av tull og galskap.

Et element som løfter den over ørten-på-dusinet-komiserier, er dialogen. Åtte forfattere har vært involvert og, i motsetning til de som skrev «Fubar», må de ha sittet i samme rom og jobbet tett sammen.

Språket er elegant, vittig og flyter naturlig som en elv. Litt som «Let the river run» fra «Working Girl», som selvsagt spilles idet Sylvia skal prøve seg tilbake i arbeidslivet etter en pause på 13 år.

Skuespillerne Rose Byrne og Seth Rogen har også en herlig kjemi som bærer serien.

Rogen er morsom som uansvarlig øl-hipster. Han hater kapitalismen og vil ikke selge baren til folk med mye penger.

Byrne er komediegull der hun går opp en oktav når hun snakker med de andre mødrene, og ned når hun kan være seg selv. Hun veksler uanstrengt mellom den perfekte fasade og det totale sammenbruddet.

Serien har også en rekke morsomme biroller. Carla Gallo som den støttende venninnen og Luke Macfarlane som verdens mest tålmodige ektemann er fine. Det samme er Tre Hale i rollen som øl-kompisen som vil etablere seg og tjene penger. Sammen med øglen Gandalf bidrar de til et underholdende rollegalleri.

Et lite minus er at produksjonen føles veldig proff og glamorøs. Det er kanskje ikke så rart. Den er filmet i Los Angeles og fremstår som erkeamerikansk.

Den faller lett i kategorien Hollywood-serie som i likhet med «Shrinking» handler om midtlivskrise blant den velstående middelklassen. Serien er absolutt det, men den kommer unna med det takket være en uhøytidelig tone og kjemien mellom Byrne og Rogen.

«Platonic» er den perfekte serie en kveld du ikke orker tungt drama, men likevel vil se noe med litt mening.

For under alle de tullete påfunnene Sylvia og Will begår for å bekjempe livets kjedsommelighet, skjuler det seg et alvor.

Og kan menn og kvinner bare være venner? Ja, hvorfor ikke?