I traileren til «Barbie» hevdes det at om du elsker Barbie, er filmen for deg. Om du hater Barbie, er den også for deg.
Etter å ha sett filmen, er jeg litt usikker på det siste. Den polariserende dukken vil nok også provosere. Kroppspresset blir nok ikke mindre etter denne fluffy filmen. Men først og fremst er «Barbie» sommerens desidert mest fristende variant av softis med rosa strø.
Regissør Greta Gerwig har etablert seg som Hollywoods feministiske stemme. Hun jobbet lenge utenfor studiosystemet, men med filmer som «Lady Bird» (2017) og «Little Women» (2019) ble hun tatt inn i varmen.
Der er hun fortsatt. Nå står hun bak en film produsert av leketøysprodusenten Mattel og Warner Bros. til et budsjett på over 140 millioner dollar.
Har hun sin feministiske integritet i behold? På et vis, ja.
Barbie som monolitten i «2001 – en romodyssé». Foto: Warner Bros.
Moralsk pekefinger
«Barbie» har mange lag med selvbevisst humor. Det ser du fra første sekund. Den åpner med unge jenter som leker med tradisjonelle dukker. Over bildene hører du Helen Mirren fortelle om hvordan Barbie endret alt. Unge jenter kunne leke andre ting enn å være mor. Hun kunne være alt hun ønsket – president, pilot og havfrue.
Plutselig står hun der. Barbie ikledd den originale badedrakten som en «plastic fantasic»-versjon av Stanley Kubricks monolitt i «2001 – en romodyssé» (1968). Monolitten endret som kjent alt i den klassiske filmen, slik som dukken endret alt - i alle fall i Barbies perfekte univers.
I Gerwigs univers er Barbie et feministisk forbilde, selv om Mirren kommer inn fra sidelinjen med noen meget sylskarpe korrekser. Gerwig tar også opp de problematiske sidene ved Barbie, men særlig dypt går hun ikke. Dette er hovedsakelig en bagatellmessig og chic sommerkomedie.
Every night is girls night! Foto: Warner Bros.
Mr. Darcy?
«Barbie» er lettvint Tiktok-feminisme. Monologen Gloria (America Ferrera) holder da hun roter seg inn i Barbies univers, er et sammensurium av Simone de Beauvoir og Gloria Steinem. Det er fare for at gamle feminister kommer til å himle litt med øynene.
Det bikker nesten over i det pompøse og platte, men så redder de det hele og drar meg med igjen. Tror du ikke at Gerwig til og med har blandet inn voksne kvinners ultimate drømmeromanse? Plutselig dukker både Mr. Darcy og «Pride & Prejudice» opp.
Her må jeg innrømme at jeg følte meg truffet, men jeg lo så tårene trillet. Innslaget sier litt om hvor leken og smart filmen er på sitt beste.
Hør Forklart: Barbenheimer: Kan et meme redde kinoen?
Ken (Ryan Gosling) blir forført av hester og patriarkatet. Foto: Warner Bros.
Gosling stjeler showet
Margot Robbies Barbie står plutselig midt i en eksistensiell krise. Hennes depresjon blir et godt bilde på alle spagatene man ofte står i som kvinne. Men slapp helt av, filmen er fortrinnsvis en fornøyelig fremstilling av en dukkes møte med patriarkatet.
Alt er formidlet med humoristiske fortegn. Inklusivt Kens (Ryan Gosling) sammenbrudd. Hvem er han når Barbie ikke ser på ham med sine vakre blå øyne? Jada, det ironiseres også over mannsrollen.
Ryan Gosling stjeler nesten hele showet som Ken. Hans glansnummer «I’m just Ken» er et fargerikt musikalnummer som må få selv den mest innbitte kyniker til å trekke på smilebåndet.
Filmen bikker over i musikalen med Dua Lipa, Billie Eilish og Sam Smith på lydsporet. I likhet med mange musikaler er ikke plottet det viktigste. Sang- og dansesekvensene bidrar til å gi filmen en uvirkelig og drømmende atmosfære, men det ligger en solid dose ironi på toppen.
Selvironisk snert
Midt i det hele står den stereotypiske-Barbie i Robbies perfekte skikkelse. Robbie får virkelig vise hvor god hun er også til fysisk humor. I starten er det som å se en levende Barbie-dukke.
Issa Rae er president-Barbie Foto: Warner Bros
Jeg bøyer meg også i støvet for Sarah Greenwoods fabelaktige produksjonsdesign. Visualiteten bikker over i det teatralske og det parodiske. Det er som et rosa slør dras til siden idet Barbie entrer vår grå verden.
Barbie er uten tvil et uoppnåelig ikon, men jeg elsket henne da jeg var liten. Jeg merker at min kjærlighet for Barbie, politisk ukorrekt som hun er, fortsatt ligger på lur. Det til tross for at en liten stemme hvisker meg i øret at filmen egentlig er en eneste lang produktplassering. Men jeg må si at Mattel, med Will Ferrell i sjefsrollen, i det minste fremstiller seg selv med selvironisk snert.
«Barbie» er en av de dummeste, teiteste, morsomste og smarteste filmene jeg har sett på en stund. Gerwig skaper en perfekt balanse mellom rosa fluff, fjolleri og litt alvor. Den har et par dødpunkter, klippingen kunne vært kjappere og lengden kortere, men dette er strålende meta-komikk.
Filmkritiker om «Barbenheimer»: – Om folk uteblir fra kinoene nå, så fortjener de nesten ikke bedre
