«Ehrengard: Forførelsens kunst» er en sjarmerende bagatell

Teksten før filmen starter er kanskje ikke noe de fleste av oss legger så mye merke til. Men det er kutyme at navnet på regissøren kommer først.

Slik er det ikke på «Ehrengard: Forførelsens kunst».

Bille August må nemlig vike plassen på toppen av tronen til fordel for dronning Margrethe II av Danmark.

Dronningen har hatt ansvar for både produksjons- og kostymedesign.

Det er ikke første gang Margrethe II begir seg inn i filmens verden. I 2009 hadde hun også produksjonsdesign og manus på eventyrfilmen «De vilde svaner» i regi av Peter Flinth og Ghita Nørby.

Det er heller ikke noe nytt at hennes majestet har en velutviklet estetisk sans. Hun har hatt flere utstillinger både i Danmark og i resten av verden.

I «Ehrengard: Forførelsens kunst», som er produsert med hjelp av Netflix, får hun virkelig utfolde seg. Det er tydelig fra første bilde. Dette er en film som vektlegger detaljer i scenografi, kost og mask.

Historien er basert på Karen Blixens roman «Ehrengard». Boken er forfatterens siste fullførte verk.

Som i romanen treffer vi den unge prins Lothar (Emil Aron Dorph). Han er overhodet ikke er interessert i det motsatte kjønn. For ham er kvinner kun bryderi. Storhertuginnen (Sidse Babett Knudsen) er naturligvis meget bekymret for arverekkefølgen i det oppdiktede kongedømmet Babenhausen.

Noe må gjøres, men hva?

Hun allierer seg med den snakkesalige kunstneren Cazotte (Mikkel Boe Følsgaard). Hans oppdrag blir å overbevise prinsen om kjærlighetens positive sider. Planen fungerer så godt at våre to intrigemakere får en ny skandale i fanget.

Cazotte har på sin side fått øynene opp for den vakre, men iskalde Ehrengard (Alice Bier Zandén). Alt ligger til rette for et fordervende veddemål.

Det er lett å la tankene fly i retning en annen historie om å forføre den uskyldsrene.

Glenn Close og John Malkovichs renkespill i Stephen Frears beksvarte drama «Farlige forbindelser» (1988) er bygd på samme tanke. Der hvor Frears film er sexy, intens og farlig, er «Ehrengard: Forførelsens kunst» som en sval sommerbris.

I stedet for den mørke og ildfulle seksualiteten, og ikke minst sjalusien, leker Bille August seg i komedielandskapet. Du får forviklinger, lett romantikk, morsomme ordfeider samt en utrolig morsom duell i soloppgang.

Til slutt blir spørsmålet om ikke vår sjarmerende kunstner har møtt sin match i Ehrengard. Hvem lurer egentlig hvem?

Augusts film er flyktig og litt overfladisk uten et dyptpløyende budskap. Det filmen scorer høyt på, er finurlig humor og en eventyrlig stemning.

Her kommer vi tilbake til Margrethe II og produksjonsdesignet. Filmet er spilt inn på location. Herregården Turebyholm, Ledreborg slot og Frederiksborg slottskirke er brukt som kulisser. Det samme er Český Krumlov og Buclovice slott i Tsjekkia.

De vakre slottene, de lekre kjolene og de utsøkte detaljene på kostymene kan få den mest hardbarkede kyniker til å ønske seg en kveld på maskeball.

Dette er selvsagt med på å gi filmen autentisitet. Fargepaletten holdes i duse pasteller. I det øyeblikk kamera zoomer ut og viser landskapet rundt, ser bakgrunnen nesten animert ut. Skjermen fremstår som en pastoral drøm – ikke langt unna Cazottes malerier i filmen.

«Ehrengard: Forførelsens kunst» kunne med fordel vært litt mer vill og vågal. Men vil du ha en fornøyelig kveld i sofaen, er dette en herlig og sjarmerende bagatell.