«Return to Seoul» er hypnotisk

Den fransk-koreanske unge kvinnen Freddie (Park Ji-min) reiser til Seoul nærmest ved en feil. Det er i hvert fall hva hun i begynnelsen vil vi skal tro.

Hun var på vei til Japan da alle flyene dit ble innstilt. Men hun hadde ferie og trengte en ny destinasjon. Det tar ikke lang tid før vi skjønner at Freddie drives av et behov for å komme i kontakt med sine biologiske foreldre i Sør-Korea.

Det er kanskje den minst impulsive handlingen hun foretar seg i dette uvanlige adoptivdramaet. I Seoul får Freddie høre at hun har et klassisk koreansk utseende. Men ellers er det ikke mye ved hennes personlighet som vitner om koreansk lynne.

Freddie er konfronterende og aggressiv på fransk manér, hun søker nesten bevisst å få omgivelsene ut av komfortsonen. Mens hun venter på svar fra sine biologiske foreldre om de vil møte henne, havner hun ofte på fylla og brenner de fleste broer til nye vennskap i Seoul.

Det er først da hun treffer faren, en alkoholiker som fortsatt sørger over tapet av henne, at hun konfronteres med noe hun ikke like lett makter å flykte ifra.

Det høres ut som et adoptivdrama vi har sett mange ganger før. Men tro meg: Denne filmen er annerledes.

Og det skyldes ikke minst Park Ji-min i hovedrollen. Dette er første gang hun står foran et kamera. Likevel har hun en karisma som er hypnotiserende.

Regissør Davy Chou har hevdet at rollen ikke kunne vært spilt på samme måten av en kjent og erfaren filmskuespiller. Ji-min spiller ikke med en teknisk proff og poserende bevissthet om kamera. Hun prøver ikke å fremstå som attraktiv. Men det gjør henne kanskje bare enda mer attraktiv, for ikke å si enigmatisk.

Hun spiller Freddie som en usympatisk individualist som hele tiden er i forvandling. Etter sitt innledende møte med faren, som både er rørende, vondt og kleint, blir hun boende i Seoul. Hun kaster seg ut i byens neonbelyste natteliv og innleder en omflakkende tilværelse som lokkemiddel for en fransk våpenhandler. Men det er selvsagt enda en brikke som må falle på plass før hun kan gå videre: møtet med moren.

Gjenforeningen med familien fremstår som akkurat så vond og famlende som slike gjenforeninger er. Hun konfronteres med sitt eget kjøtt og blod som likevel fremstår som fremmed. Det er ofte noe tragikomisk ved måten regissør Chou lar det utspille seg på, med innsiktsfulle nyanser fra et strålende koreansk skuespillerensemble.

Freddie møter til slutt sin biologiske mor. Dette er likevel ikke en film der hovedpersonen oppnår dyp selvinnsikt. Ved hjelp av større hopp i tiden skjer det noe med henne. Men hun «finner» ikke seg selv.

Filmens fremste kvalitet er nettopp at den stiller spørsmål ved hva en identitet er. Skuespilleren i hovedrollen er fransk-koreansk, regissøren er fransk-kambodsjansk, hele teamet er internasjonalt. Sammen utforsker de et filmunivers som er så grenseoverskridende at det ble fjorårets Oscar-kandidat for Kambodsja.